Ingrid satt på trikken på vei til sentrum av Oslo.

Ingrid sat on the tram on her way to the center of Oslo.

Hun var nervøs.

She was nervous.

Hun skulle møte vennene sine på en dansk kafé, og i dag var den store dagen.

She was going to meet her friends at a Danish café, and today was the big day.

Dagen hun skulle ta det store steget.

The day she would take the big step.

Hun hadde øvd i flere dager på å si en spesiell dansk setning: "Rødgrød med Fløde".

She had practiced for several days to say a special Danish phrase: "Rødgrød med Fløde" (red berry pudding with cream).

I skolesekken hadde hun et notat med riktig uttale.

In her school bag, she had a note with the correct pronunciation.

Hver natt leste hun det før hun la seg.

Every night, she would read it before going to bed.

Hver morgen leste hun det før hun dro til skolen.

Every morning, she would read it before going to school.

Hun ønsket å bli så god at vennene hennes kom til å bli overrasket.

She wanted to become so good that her friends would be surprised.

Ingrid kom til sentrum.

Ingrid arrived at the center.

Hun går av trikken ved Nationalteatret.

She got off the tram at Nationaltheatret.

Hun gikk langs Karl Johans gate.

She walked along Karl Johans gate.

Folket fra hele verden fylte gatene.

People from all over the world filled the streets.

Lukten av brente mandler og varm gløgg fylte luften.

The smell of roasted almonds and hot mulled wine filled the air.

Snøflakene falt lett på jakken hennes.

Snowflakes gently fell on her jacket.

Etter en liten stund kom hun til kafeen hvor vennene hennes ventet.

After a short while, she reached the café where her friends were waiting.

Hei Ingrid, sa de glad.

"Hi Ingrid," they said happily.

Hei, sa hun, litt nervøs.

"Hi," she said, a bit nervous.

Hun satte seg ned.

She sat down.

Men hun kunne ikke vente mer.

But she couldn't wait any longer.

Hun måtte si det.

She had to say it.

Dyp pust.

Deep breath.

"Rødgrød med Fløde", sa hun.

"Rødgrød med Fløde," she said.

Det ble helt stille på kafeen.

It became completely quiet in the café.

Alle så på henne.

Everyone looked at her.

Hadde hun sagt det riktig?

Did she say it correctly?

Så begynte vennene hennes å le.

Then her friends started laughing.

God jobb, Ingrid, sa de.

"Well done, Ingrid," they said.

Du sa det helt riktig.

"You said it perfectly."

Ingrid ble lettet.

Ingrid felt relieved.

Hun hadde klart det.

She had done it.

Hun hadde sagt "Rødgrød med Fløde" riktig.

She had said "Rødgrød med Fløde" correctly.

Det føltes som en stor seier.

It felt like a great victory.

Resten av dagen lo de og koste seg på kafeen.

For the rest of the day, they laughed and enjoyed themselves at the café.

Og Ingrid kunne ikke vært gladere.

And Ingrid couldn't have been happier.

Fordi hun hadde klart å si "Rødgrød med Fløde" riktig.

Because she had managed to say "Rødgrød med Fløde" correctly.

Og fordi hun hadde gode venner som støttet henne.

And because she had good friends who supported her.

Hun ønsket å oppleve dette øyeblikket igjen og igjen.

She wanted to experience this moment again and again.

Og hver gang hun sa "Rødgrød med Fløde", lo vennene hennes og klappet for henne.

And every time she said "Rødgrød med Fløde," her friends laughed and applauded for her.

Det er ikke alltid lett å lære nye ting.

It's not always easy to learn new things.

Men Ingrid lærte oss at det viktigste er å prøve.

But Ingrid taught us that the most important thing is to try.

Og med litt hjelp fra venner, kan vi klare alt.

And with a little help from friends, we can achieve anything.