Ola pustet dypt, så snøen danset stille rundt bilen.

Ola took a deep breath, and the snow danced quietly around the car.

Bak rattet i sin røde Folkebubbla kjente han sommerfuglene flakse vilt i magen.

Behind the wheel of his red Folkebubbla, he felt the butterflies flutter wildly in his stomach.

Det var Valentinsdagen, og han hadde planlagt en koselig road trip gjennom det vinterkledde norske landskapet.

It was Valentine's Day, and he had planned a cozy road trip through the winter-clad Norwegian landscape.

Han kastet et blikk på Nina i passasjersetet, hennes latter varmet hjertet hans.

He glanced at Nina in the passenger seat; her laughter warmed his heart.

Fra baksetet kunne han høre Henrik som iherdig telte alle elgene han håpet å se.

From the back seat, he could hear Henrik eagerly counting all the moose he hoped to see.

De kjørte gjennom snødekte skoger og små landsbyer, hvor hytter med steintak så vidt kunne skimtes gjennom de tunge snølagene.

They drove through snow-covered forests and small villages, where cottages with stone roofs were barely visible through the heavy layers of snow.

Ola hadde sett for seg en perfekt dag—en dag hvor han endelig kunne fortelle Nina om følelsene sine.

Ola had imagined a perfect day—a day where he could finally tell Nina about his feelings.

Målet var en liten kafé ved en innsjø hvor de kunne nyte varm kakao.

Their destination was a small café by a lake where they could enjoy hot cocoa.

Men først, en liten omvei han trodde ville imponere Nina.

But first, a little detour he thought would impress Nina.

På en avkrok av hovedveien så Ola et skilt med teksten "Skjøringedalen" i kraftig, blått skrift.

At a turnoff from the main road, Ola saw a sign with the text "Skjøringedalen" in bold blue letters.

Det måtte være riktig vei!

That had to be the right way!

Med et lite vink til sine venner, svingte han av veien og inn på den smalere stien.

With a small wave to his friends, he turned off the road onto the narrower path.

Henrik bak i bilen var altfor opptatt med å knipse bilder av vakre snøformasjoner til å legge merke til endringen.

Henrik in the back was too busy snapping pictures of beautiful snow formations to notice the change.

Veien snirklet seg gjennom et skogholt, mens Ola prøvde å tolke de mystiske tegnene.

The road wound through a grove as Ola tried to interpret the mystical signs.

Et mylder av symboler som viste alt fra skispor til elgjakt holdt ham underholdt, men også forvirret.

A jumble of symbols showing everything from ski tracks to moose hunting kept him entertained but also confused.

"Ola, dette er ikke riktig vei, er det?" spurte Nina med et smil som om hun var i ferd med å begi seg ut på et nytt eventyr.

"Ola, this isn't the right way, is it?" asked Nina with a smile, as if she was about to embark on a new adventure.

"Eh, jo da! Bare vent, det er en overraskelse," svarte Ola, med en usikker tone han håpet de andre ikke la merke til.

"Uh, yes! Just wait, it's a surprise," Ola replied, with an uncertain tone he hoped the others wouldn't notice.

Plutselig dukket et skilt opp med en sirkel og et kryss.

Suddenly, a sign appeared with a circle and a cross.

Henrik lente seg fram mellom setene.

Henrik leaned forward between the seats.

"Du vet hva det betyr, ikke sant?" spurte han med et glimt i øyet.

"You know what that means, don't you?" he asked with a gleam in his eye.

"Selvfølgelig!" løy Ola, og prøvde å virke overbevisende.

"Of course!" Ola lied, trying to appear convincing.

Hendene hans klamret seg til rattet, men hans usikre smil avslørte det motsatte.

His hands gripped the wheel, but his uncertain smile betrayed him.

Etter å ha kjørt i sirkler i det som føltes som en evighet, og hatt flere lystige diskusjoner om retningssans eller mangel på sådan, oppdaget de til slutt at de var på vei helt vekk fra planen.

After driving in circles for what felt like an eternity and having several merry discussions about sense of direction or lack thereof, they eventually discovered they were way off course.

Nina lo høyt før hun brøt inn, "Vi trenger ikke alltid et mål for å ha det gøy, vet dere."

Nina laughed loudly before interjecting, "We don't always need a destination to have fun, you know."

Ola, nå mutt, begynte å skjønne at planen hans var i ferd med å gå i vasken.

Ola, now sullen, began to realize that his plan was about to fall apart.

Det var da, som serendipiteten hadde det, de snublet rett inn i en pittoresk liten landsby, tilsynelatende midt i ingensteds.

That's when, as serendipity would have it, they stumbled right into a picturesque little village, seemingly in the middle of nowhere.

En koselig kafe hadde tent lykter og små røde hjerter hang fra inngangen.

A cozy café had lit lanterns, and small red hearts hung from the entrance.

Inne i den varme kafeen fylte lukten av fersk bakst luften.

Inside the warm café, the air was filled with the smell of fresh pastries.

De tre vennene satte seg ved et gammelt trebord.

The three friends sat at an old wooden table.

Det var da Ola, etter å ha tatt en dyp pust og konsultert sine egne nerver, lente seg over til Nina.

It was then that Ola, after taking a deep breath and consulting his own nerves, leaned over to Nina.

"Du, jeg hadde en plan i dag... Men nå skjønner jeg at det ikke alltid går som man tror."

"You know, I had a plan today... But now I see that things don't always turn out as expected."

Nina så på ham med et skjelmsk smil som bare fikk ordene til å renne ut av ham.

Nina looked at him with a mischievous smile that made the words pour out of him.

"Jeg liker deg, Nina. Planen var å fortelle deg det i dag."

"I like you, Nina. The plan was to tell you that today."

Til hans overraskelse, smilte Nina og svarte. "Jeg har ventet på at du skulle si noe, Ola."

To his surprise, Nina smiled and replied, "I've been waiting for you to say something, Ola."

Hjertet hans slo som en tambur da de sammen skålte for Valentinsdagen.

His heart beat like a drum as they toasted to Valentine's Day together.

Henrik, som vitne til det hele, spøkte det vekk, "Se, noen ganger er det best å bare kjøre feil vei!"

Henrik, witnessing the whole thing, joked it away, "See, sometimes it's best to just take the wrong road!"

For Ola var dette den perfekte slutten på en dag som startet med forvirring, men endte med en liten feiring av vennskap og kjærlighet, blant snødekte landskap.

For Ola, this was the perfect ending to a day that started with confusion but ended with a little celebration of friendship and love amidst snowy landscapes.