Solen kastet et gyllent skjær over Vigeland Park, hvor sommerblomster sprengte i farge og latter fylte luften.

The sun cast a golden hue over Vigeland Park, where summer flowers burst into color and laughter filled the air.

Det var sankthansaften, og parken var full av glade mennesker som feiret den lange dagen.

It was sankthansaften, and the park was full of happy people celebrating the long day.

Midt i folkemengden sto Lars.

In the middle of the crowd stood Lars.

Han hadde nylig kommet tilbake fra studier i utlandet og følte seg litt som en fremmed i sitt eget land.

He had recently returned from studying abroad and felt somewhat like a stranger in his own country.

Sigrid, hans barndomsvenn, var ved hans side.

Sigrid, his childhood friend, was by his side.

Hun strålte av entusiasme.

She was beaming with enthusiasm.

"Dette er min favorittid på året, Lars!" utbrøt hun, mens hun rettet på blomsterkransen sin.

"This is my favorite time of the year, Lars!" she exclaimed, as she adjusted her flower crown.

"Er det ikke herlig?"

"Isn't it wonderful?"

Lars nikket, men følte seg fortsatt litt malplassert.

Lars nodded but still felt a bit out of place.

Alt var både kjent og uvant.

Everything was both familiar and unfamiliar.

“Jeg vet ikke helt,” sa han tankefullt.

“I'm not quite sure,” he said thoughtfully.

“Jeg føler meg... en smule avkoblet?”

“I feel... a little disconnected?”

Ola, hans eventyrlystne fetter, lo og klappet Lars på skulderen.

Ola, his adventurous cousin, laughed and clapped Lars on the shoulder.

"Slapp av, Lars. Det handler om å ha det gøy og prøve nye ting!"

"Relax, Lars. It's about having fun and trying new things!"

Ola pekte mot området der en stor trebål skulle tennes senere på kvelden.

Ola pointed toward the area where a large bonfire would be lit later in the evening.

Mens de begynte å rusle rundt i parken, lot Lars seg trekke med av Sigrids gode humør og Olas moro.

As they began to stroll around the park, Lars let himself be swept along by Sigrid's good mood and Ola's fun.

De spilte spill, danset litt og smakte på norsk sommermat.

They played games, danced a little, and tasted Norwegian summer food.

Langsomt begynte Lars å kjenne en varme i hjertet.

Slowly, Lars began to feel a warmth in his heart.

En følelse av å høre til.

A feeling of belonging.

Da kvelden falt og bålet ble tent, samlet alle seg rundt den flammende sirkelen.

As evening fell and the bonfire was lit, everyone gathered around the blazing circle.

Stemningen var magisk.

The atmosphere was magical.

Stemmer stemte i med gamle, tradisjonelle sanger som lød gjennom kvelden.

Voices joined in with old, traditional songs that rang out through the evening.

Lars ble stående stille, først usikker, så ble han sakte fylt med en bølge av sterke følelser.

Lars stood quietly at first, uncertain, then he was slowly filled with a wave of strong emotions.

"Jeg husker disse sangene," sa han plutselig, med en klump i halsen.

"I remember these songs," he said suddenly, with a lump in his throat.

Han begynte å synge med, først nølende, men snart med full stemme og et smil om munnen.

He began to sing along, at first hesitantly, but soon with a full voice and a smile on his face.

Han så rundt seg, på vennene, på familier og barn som danset hånd i hånd.

He looked around at his friends, the families, and the children dancing hand in hand.

I det blikket, omgitt av varme flammer og gamle melodier, innså Lars at han var hjemme.

In that moment, surrounded by warm flames and old melodies, Lars realized he was home.

Tradisjoner som hadde føltes fjerne, ga nå en følelse av trygghet og tilhørighet.

Traditions that had felt distant now offered a sense of safety and belonging.

Det var ikke bare minnene, men folkene rundt ham som utgjorde hans hjem.

It was not just the memories, but the people around him that made up his home.

Da kvelden nærmet seg slutten, sa Lars til Sigrid og Ola med et smil: "Jeg er glad vi kom hit.

As the evening drew to a close, Lars said to Sigrid and Ola with a smile, "I'm glad we came here.

Dette betyr mye mer enn jeg trodde."

This means much more than I thought."

Sigrid smilte varmt tilbake.

Sigrid smiled warmly back.

"Velkommen hjem, Lars," sa hun.

"Welcome home, Lars," she said.

Og mens natten sakte forvandles til dag, visste Lars at han hadde funnet tilbake til sine røtter og omfavnet sitt eget kulturelle landskap.

And as the night slowly turned into day, Lars knew he had found his roots again and embraced his own cultural landscape.

Det å høre til var ikke lenger et spørsmål, men en bekreftelse.

Belonging was no longer a question but a confirmation.

Han hadde kommet hjem.

He had come home.