
A Heartfelt Farewell: Honoring Grandfather at Vigelandsparken
FluentFiction - Norwegian
Loading audio...
A Heartfelt Farewell: Honoring Grandfather at Vigelandsparken
Sign in for Premium Access
Sign in to access ad-free premium audio for this episode with a FluentFiction Plus subscription.
Høsten hadde malt Vigelandsparken i varme toner av rød, oransje og gull.
The autumn had painted Vigelandsparken in warm tones of red, orange, and gold.
De sprakende løvene la seg som et fargerikt teppe over bakken.
The crackling leaves lay like a colorful carpet over the ground.
Ingrid, Kasper og Signe gikk stille sammen inn i parken, hver av dem bærende på sine egne tanker om den kjære bestefaren de nå skulle ta farvel med.
Ingrid, Kasper, and Signe walked silently together into the park, each carrying their own thoughts about the dear grandfather they were now saying goodbye to.
Ingrid var stille og tankefull, ettersom hun tenkte på hvordan denne dagen burde bli til noe spesielt.
Ingrid was quiet and thoughtful, considering how this day should become something special.
Bestefar elsket denne parken.
Grandfather loved this park.
Hun følte tyngden av forventningen i brystet sitt, men også en sterk vilje til å gjøre noe meningsfullt for ham.
She felt the weight of expectation in her chest, but also a strong desire to do something meaningful for him.
Kasper derimot, var mer opptatt av praktiske ting.
Kasper, on the other hand, was more concerned with practical matters.
Han mente at de enkelt kunne spre asken ved inngangen og dra hjem igjen.
He thought they could simply spread the ashes at the entrance and head home.
"Må vi virkelig gjøre så mye ut av dette?
"Do we really have to make such a big deal out of this?"
" spurte Kasper.
Kasper asked.
"Bestefar likte jo bare å gå her.
"Grandfather just liked to walk here."
"Ingrid ristet på hodet.
Ingrid shook her head.
"Det betyr jo alt for ham.
"It means everything to him.
Han fortalte alltid om hvor mye han satte pris på kunstverket og plassen her.
He always talked about how much he appreciated the artwork and the place here."
"Signe, moren deres, strøk Ingrid over håret.
Signe, their mother, stroked Ingrid's hair.
Tårene glitret allerede i hennes øyne, berørt av minnene som plassen vekket til live.
Tears were already shimmering in her eyes, touched by the memories the place awakened.
"Ingen av oss ønsket dette," sa hun mykt, "men vi gjør det for han.
"None of us wanted this," she said softly, "but we’re doing it for him."
"Mens de ruslet gjennom parken, stoppet Ingrid opp ved bestefarens favorittstatue, Sinnataggen.
As they strolled through the park, Ingrid stopped at grandfather's favorite statue, Sinnataggen.
Den lille gutten med den krøllede nesen som trampet i sinne, fikk dem alltid til å le.
The little boy with the furrowed nose stomping in anger always made them laugh.
De stilte seg opp rundt statuen, og Ingrid tok et dypt pust.
They gathered around the statue, and Ingrid took a deep breath.
"Jeg vil si noe," sa Ingrid, stemmen skjelvende men fast.
"I want to say something," Ingrid said, her voice trembling but firm.
Kasper så på henne, øyenbrynene hevet, men han nikket til henne som et tegn på at hun kunne fortsette.
Kasper looked at her, eyebrows raised, but he nodded to her as a sign she could continue.
"Bestefar elsket denne parken," begynte Ingrid.
"Grandfather loved this park," Ingrid began.
"Det var her han sa at han kunne se skjønnheten i livet, selv når det var vanskelig.
"It was here he said he could see the beauty in life, even when it was difficult.
Han har lært oss alle å finne glede i de små ting.
He taught us all to find joy in the little things.
La oss takke ham for det.
Let’s thank him for that."
"Mens Ingrid snakket, begynte Signe å gråte stille, og Kasper så ned i bakken, rørt av søsterens ord.
As Ingrid spoke, Signe began to cry quietly, and Kasper looked down at the ground, moved by his sister’s words.
De pakket ut urna med asken, og sammen begynte de å spre den i vinden.
They unpacked the urn with the ashes, and together they began to scatter them into the wind.
Det var som om vinden vugget asken, en mildhet i bevegelsene, nesten passende til farvelen.
It was as if the wind cradled the ashes, a gentleness in the movements, almost fitting for the farewell.
Det var et rolig øyeblikk, fylt med stillheten som kommer med forståelse og avslutning.
It was a tranquil moment, filled with the silence that comes with understanding and closure.
I det øyeblikket kjente Ingrid en ny styrke i seg selv, en visshet om at hun hadde greid å finne en måte å minnes bestefar på.
In that moment, Ingrid felt a new strength within herself, a certainty that she had managed to find a way to remember grandfather.
Og Kasper, han så den betydningen slike handlinger kunne ha, selv om han ikke alltid forstod dem.
And Kasper, he saw the significance such actions could have, even if he did not always understand them.
De sto lenge der, tre stille figurer blant statuer og høstvinder, før de til slutt snudde for å dra hjem, samlet av den delte sorg og kjærlighet.
They stood there for a long time, three silent figures among statues and autumn winds, before finally turning to go home, united by shared grief and love.
Kledd i høstens farger, virket Vigelandsparken som et tidløst vitne til deres farvel, akkurat slik bestefar ville ha ønsket det.
Dressed in autumn's colors, Vigelandsparken seemed like a timeless witness to their farewell, just as grandfather would have wanted it.