Høstløvet knaste under føttene til Sindre, Maren og Ingrid da de gikk opp stien mot den koselige hytta.

The autumn leaves crunched under the feet of Sindre, Maren, and Ingrid as they walked up the path towards the cozy cabin.

Birkerne rundt dem sto stolt i gull og oransje.

The birch trees around them stood proudly in gold and orange.

Den friske høstluften gjorde kinnene deres røde.

The fresh autumn air made their cheeks red.

Sindre, en naturentusiast, så opp mot den skyfulle himmelen og tenkte på sitt store håp den helgen: å se nordlyset og ta det perfekte bildet.

Sindre, a nature enthusiast, looked up at the cloudy sky and thought about his big hope that weekend: to see the northern lights and take the perfect picture.

"Ingrid, tror du vi er heldige i kveld?

"Ingrid, do you think we’ll be lucky tonight?"

" spurte Sindre søsteren sin, som alltid var forsiktig og litt skeptisk.

Sindre asked his sister, who was always cautious and a little skeptical.

"Jeg vet ikke, Sindre.

"I don’t know, Sindre.

Skyene ser tykke ut," svarte Ingrid, alltid så praktisk.

The clouds look thick," answered Ingrid, always so practical.

"Men det er fint å være her uansett.

"But it’s nice to be here anyway."

"Maren, Sindres eventyrlystne bestevenn, hoppet over en liten bekk.

Maren, Sindre's adventurous best friend, jumped over a small creek.

"Vi kan ikke la litt skyer stoppe oss.

"We can’t let a few clouds stop us.

Det blir gøy uansett!

It’ll be fun anyway!"

"Hytta var liten, men varm og koselig.

The cabin was small, but warm and cozy.

Den hadde en peis som knirket i hjørnet, og store vinduer som nesten fikk skogen til å føles som om den var inne i stuen.

It had a fireplace that creaked in the corner, and large windows that almost made the forest feel as if it was inside the living room.

Etter en rask middag snakket de om hva som ventet dem.

After a quick dinner, they talked about what awaited them.

"Månen er knapt synlig gjennom skyene nå, men vi kan ikke vente til alt er perfekt," sa Sindre med en besluttsomhet han ikke alltid følte.

"The moon is barely visible through the clouds now, but we can’t wait for everything to be perfect," said Sindre with a determination he didn’t always feel.

"Vi går opp til åsen over hytta.

"Let’s go up to the ridge above the cabin.

Det kan være vår eneste sjanse.

It might be our only chance."

"Ingrid nølte et øyeblikk.

Ingrid hesitated for a moment.

"Det er kaldt ute, men la oss prøve.

"It’s cold outside, but let’s try.

Kanskje vi ser noe.

Maybe we’ll see something."

"De pakket seg inn i varme jakker, tok med kameraet og gikk ut i mørket.

They wrapped themselves in warm jackets, grabbed the camera, and went out into the darkness.

Luften var skarp, og pusten deres ble til små røykstrimler.

The air was crisp, and their breath turned into small puffs of smoke.

Da de kom opp på åsen, kunne de se utover de bølgende åsene, selv om skyene fortsatt var der.

When they reached the ridge, they could see over the rolling hills, even though the clouds were still there.

"Kom igjen, nordlys, vis dere," hvisket Sindre for seg selv.

"Come on, northern lights, show yourselves," Sindre whispered to himself.

Plutselig, bare for et øyeblikk, åpnet himmelen seg.

Suddenly, just for a moment, the sky opened up.

Grønne, lilla og rosa lys begynte å danse over dem.

Green, purple, and pink lights began to dance above them.

Det var magisk.

It was magical.

"Sindre, se!

"Sindre, look!"

" Maren pekte opp, og Sindre var raskt fremme med kameraet.

Maren pointed up, and Sindre quickly grabbed his camera.

Hendene hans var kalde, men han måtte være rask.

His hands were cold, but he had to be fast.

Fingrene jobbet raskt med innstillingene.

His fingers worked quickly with the settings.

Sådan tok han bildet.

Thus, he took the picture.

Akkurat i tide før skyene rullet inn igjen og skjulte det vakre synet.

Just in time before the clouds rolled in again and hid the beautiful sight.

De sto der et øyeblikk, pusten var rolig.

They stood there for a moment, their breaths calm.

Sindre følte at noe hadde forandret seg inni ham.

Sindre felt that something had changed inside him.

Han hadde fanget det øyeblikket han drømte om.

He had captured the moment he dreamed of.

Kanskje astronomi ikke var et så uoppnåelig mål likevel.

Maybe astronomy wasn't such an unattainable goal after all.

"Sindre, du gjorde det!

"Sindre, you did it!"

" sa Ingrid, og det var et lite snev av stolthet i stemmen hennes.

said Ingrid, and there was a slight hint of pride in her voice.

Maren klappet ham på ryggen.

Maren patted him on the back.

"Nå må du bli med i den konkurransen, ikke sant?

"Now you have to enter that competition, right?"

"Varmeanlegget fra hytta ønsket dem velkommen tilbake, og Sindre satt seg ved peisen mens han så på bildet han hadde tatt.

The warmth from the cabin welcomed them back, and Sindre sat by the fireplace while looking at the picture he had taken.

Det var vakkert, og han kjente en voksende følelse av selvtillit.

It was beautiful, and he felt a growing sense of confidence.

Denne turen hadde vist ham at noen ganger må man ta sjanser, selv med skyene over seg.

This trip had shown him that sometimes you have to take chances, even with clouds above you.

Håpet han hadde—om astronomi og om seg selv—var tydeligere enn noensinne, som det dansende lyset på den klare nattehimmelen.

The hope he had—about astronomy and about himself—was clearer than ever, like the dancing lights in the clear night sky.