I stuen hos familien til Sindre var det alltid liv og røre.

In stuen at Sindre's family home, there was always life and excitement.

Tradisjonen tro samlet slekta seg hver høst, og huset luktet av nytraktet kaffe som blandet seg med den skarpe høstlufta som snek seg inn gjennom det åpne vinduet.

As per tradition, the relatives gathered each autumn, and the house smelled of freshly brewed coffee mixed with the crisp autumn air sneaking in through the open window.

Sollyset strømmet inn og badet de gulnende løvtrærne utenfor i et varmt lys.

Sunlight streamed in, bathing the yellowing trees outside in a warm light.

Sindre satt på en av de mange uensartede stolene, plassert litt i utkanten av slektens samtaler.

Sindre sat on one of the many mismatched chairs, placed slightly on the outskirts of the family's conversations.

Han visste hvordan disse familietreffene alltid endte; han ble ofte oversett, ikke ulikt hvordan det var i skolehverdagen.

He knew how these family gatherings always ended; he was often overlooked, not unlike how it was during school days.

Sindre hadde alltid vært den stille og litt usynlige typen.

Sindre had always been the quiet and somewhat invisible type.

På skolen hadde læreren delt ut en stor gruppeoppgave, og Sindre håpet dette kunne bli sjansen hans til å skille seg ut.

At school, the teacher had assigned a large group project, and Sindre hoped this could be his chance to stand out.

På den andre siden av rommet satt Lina, hans eldre kusine, som likte å være midtpunktet.

On the other side of the room sat Lina, his older cousin, who liked to be the center of attention.

Hun lo høyt sammen med de andre familiemedlemmene, og det virket som alle i rommet lente seg mot henne, som om hennes selvsikkerhet var en magnet.

She laughed loudly with the other family members, and it seemed as if everyone in the room leaned towards her, as if her confidence was a magnet.

Sindre sukket, men bestemt reiste han seg opp.

Sindre sighed, but resolutely he stood up.

Han hadde bestemt seg.

He had made up his mind.

Selv om gruppen i prosjektet allerede hadde oversett hans ideer, var han fast bestemt på ikke å la det fortsette.

Even though the group in the project had already dismissed his ideas, he was determined not to let it continue.

Han hadde tenkt ut en unik løsning på oppgaven, noe han var sikker på ville imponere læreren.

He had come up with a unique solution to the assignment, something he was sure would impress the teacher.

"Kan jeg få alles oppmerksomhet?" sa Sindre, en anelse lavt, men med en viss styrke i stemmen.

"Can I have everyone’s attention?" said Sindre, a hint quietly but with a certain strength in his voice.

Overraskende nok stilnet rommet.

Surprisingly, the room quieted down.

Lina kastet et nysgjerrig blikk mot ham.

Lina cast a curious glance at him.

Sindre kjente på sitringen i luften.

Sindre felt the tingling in the air.

Han forklarte ideen sin kort og tydelig.

He explained his idea briefly and clearly.

Han snakket om hvordan gruppen kunne forbedre prosjektet med hans forslag, hvordan det kunne spare tid og gi bedre resultater.

He talked about how the group could improve the project with his suggestion, how it could save time and give better results.

Lina så på ham med et lite smil.

Lina looked at him with a small smile.

"Jeg visste ikke at du hadde jobbet med noe så interessant," sa hun.

"I didn't know you were working on something so interesting," she said.

I akkurat det øyeblikket ringte telefonen.

At that very moment, the phone rang.

Det var læreren til Sindre.

It was Sindre's teacher.

Læreren hadde hørt om ideen hans og ønsket at han skulle presentere den for klassen - på egen hånd.

The teacher had heard about his idea and wanted him to present it to the class—on his own.

"Hvordan gikk det med prosjektet?" spurte Sindre litt senere, mens samtalene i stuen hadde tilbakegått til det vanlige, og kaffe igjen ble fylt på halvtomme kopper.

"How did the project go?" Sindre asked a little later, while the conversations in the living room had returned to the usual, and coffee was being poured into half-empty cups again.

"Læreren likte det veldig godt," sa han, forsiktig, men med et glimt av stolthet.

"The teacher liked it very much," he said, cautiously but with a glint of pride.

"Hun vil at jeg skal presentere det i morgen."

"She wants me to present it tomorrow."

Familien så på ham med fornyet respekt, til og med Lina.

The family looked at him with renewed respect, even Lina.

Det var som om de endelig så han, ikke bare som den usynlige gutten.

It was as if they finally saw him, not just as the invisible boy.

Sindre gjorde seg klar til å dra hjem, og mens han gikk ut døra, følte han noe annet enn før.

Sindre got ready to go home, and as he walked out the door, he felt something different than before.

Det var som om løvene utenfor skinte enda litt sterkere nå.

It was as if the leaves outside shone even a little brighter now.

Han visste at han kunne hevde seg, både i familien og på skolen.

He knew he could assert himself, both in the family and at school.

Han hadde funnet sin stemme.

He had found his voice.