Høsten hadde kommet til Nordstrand Barnehjem i Oslo.

Autumn had come to Nordstrand Barnehjem in Oslo.

Trærne langs gaten var fulle av oransje og gule blader som knaset under føttene til barna som lekte ute.

The trees along the street were full of orange and yellow leaves that crunched under the feet of the children playing outside.

Luften var frisk, og inne i det gamle bygget var det en følelse av faded varme.

The air was crisp, and inside the old building, there was a feeling of faded warmth.

Gulvene knirket under føttene, og antikkemøbler fortalte historien til dem som hadde bodd der før.

The floors creaked beneath their feet, and antique furniture told the story of those who had lived there before.

Sindre, en nysgjerrig tolvåring, brukte ofte kveldene på å stirre ut gjennom vinduet på sitt rom.

Sindre, a curious twelve-year-old, often spent his evenings staring out through the window of his room.

Han tenkte på familien sin, eller hva som kanskje fantes av den.

He thought about his family, or what might exist of it.

Han visste ikke mye, men en sterk trang til å vite mer fylte ham.

He didn't know much, but a strong desire to know more filled him.

Han delte alltid sine tanker med Kari, hans beste venn på barnehjemmet.

He always shared his thoughts with Kari, his best friend at the orphanage.

Kari var også tolv, smart og full av ideer.

Kari was also twelve, smart, and full of ideas.

"Elin kan hjelpe oss," foreslo Kari en kveld.

"Elin can help us," suggested Kari one evening.

Elin var en av de ansatte på barnehjemmet.

Elin was one of the staff at the orphanage.

Hun var kjent for å være snill og hjertevarm, alltid med et smil til barna.

She was known for being kind and warm-hearted, always with a smile for the children.

Sindre måtte snakke med Elin.

Sindre had to talk to Elin.

Neste dag, da Elin kom inn i oppholdsrommet med varm kakao til barna, dro Sindre henne til siden.

The next day, when Elin came into the common room with hot cocoa for the children, Sindre pulled her aside.

"Elin, kan du hjelpe meg?

"Elin, can you help me?"

" spurte han forsiktig.

he asked cautiously.

"Jeg vil vite om familie min.

"I want to know about my family."

"Elin smilte varmt.

Elin smiled warmly.

"Selvfølgelig, Sindre.

"Of course, Sindre.

La oss se hva vi kan finne ut.

Let's see what we can find out."

"Men det var ikke så enkelt.

But it wasn't that simple.

Dokumentene på kontoret var låst, og barnehjemmets administrasjon var motvillige til å gi fra seg informasjon.

The documents in the office were locked, and the orphanage's administration was reluctant to give away any information.

Likevel gav Elin dem en liten nøkkel: motet til å prøve.

Nevertheless, Elin gave them a small key: the courage to try.

En kveld, etter at alle hadde lagt seg, møttes Sindre, Kari og Elin i biblioteket.

One evening, after everyone had gone to bed, Sindre, Kari, and Elin met in the library.

De lette gjennom gamle dokumenter, papirer fylt med historiene til mange barn.

They searched through old documents, papers filled with the stories of many children.

Det tok tid, men så, i en skuff på den gamle trepulten, fant de en forseglet konvolutt med Sindres navn skrevet på.

It took time, but then, in a drawer of the old wooden desk, they found a sealed envelope with Sindre's name written on it.

Sindre åpnet brevet med skjelvende hender.

Sindre opened the letter with trembling hands.

Inne var et brev fra en slektning han aldri hadde møtt.

Inside was a letter from a relative he had never met.

Det avslørte at han hadde en kusine i Bergen, en som ønsket å treffe ham.

It revealed that he had a cousin in Bergen, someone who wished to meet him.

Dagen etter satt Sindre på toget til Bergen, Elin og Kari ved siden av ham, smilende i støtte.

The next day, Sindre sat on the train to Bergen, Elin and Kari beside him, smiling in support.

Og i Bergen ventet en kvinne med åpne armer og et varmt smil.

And in Bergen, a woman waited with open arms and a warm smile.

Hun hadde fulgt med på Sindres liv fra avstand, men nå skulle de endelig møtes.

She had been following Sindre's life from afar, but now they would finally meet.

I det øyeblikket, følte Sindre en ro han aldri før hadde kjent.

In that moment, Sindre felt a peace he had never known before.

Det var som å finne hjem.

It was like finding home.

Og med det visste han at hans liv ville være fylt med nye muligheter og håp.

And with that, he knew that his life would be filled with new opportunities and hope.

Han hadde funnet sin plass i verden.

He had found his place in the world.

Og i de stille gate på Nordstrand, danset høstbladene i vinden mens et nytt kapittel i Sindres liv begynte.

And in the quiet streets of Nordstrand, the autumn leaves danced in the wind as a new chapter in Sindre's life began.