Signe gikk langs den gruslagte stien i Vigelandsparken med Eirik ved sin side.

Signe walked along the gravel path in Vigelandsparken with Eirik by her side.

Trærne rundt dem bar blader i alle nyanser av rødt, oransje og gult.

The trees around them carried leaves in all shades of red, orange, and yellow.

Himmelen var klar, og solen kastet et gyllent lys som fikk skulpturene til å skinne.

The sky was clear, and the sun cast a golden light that made the sculptures shine.

"Det er så vakkert her i dag," sa Signe, mens hun lot blikket gli over en stor statue på vei oppover stien.

"It's so beautiful here today," said Signe, as she let her gaze glide over a large statue on their way up the path.

"Perfekt for en piknik.

"Perfect for a picnic."

"Eirik nikket stille, men blikket hans var fjernere enn vanlig.

Eirik nodded quietly, but his gaze was more distant than usual.

Han sparket til en liten stein og fulgte den med øynene mens den rullet bortover stien.

He kicked a small stone and followed it with his eyes as it rolled along the path.

"Ja, virkelig vakkert," svarte han endelig.

"Yes, really beautiful," he finally replied.

Signe pustet dypt og kjente en bris som bar den friske lukten av høst.

Signe took a deep breath and felt a breeze that carried the fresh scent of autumn.

Hun visste at hun måtte snakke med Eirik.

She knew she had to talk to Eirik.

Hun hadde lengtet etter en samtale som kunne bringe dem nærmere igjen.

She had longed for a conversation that could bring them closer again.

Eirik hadde vært annerledes i det siste, mer tilbaketrukket.

Eirik had been different lately, more withdrawn.

De satte seg ned på et teppe ved siden av noen mektige trær.

They sat down on a blanket beside some mighty trees.

Signe pakket ut brødskiver og varm sjokolade fra sekken deres.

Signe unpacked sandwiches and hot chocolate from their bag.

"Eirik," begynte hun nølende, "jeg føler at det er noe du ikke forteller meg.

"Eirik," she began hesitantly, "I feel like there's something you're not telling me."

"Eirik så bort, kanskje til å unngå blikket hennes.

Eirik looked away, perhaps to avoid her gaze.

"Det er bare.

"It's just...

jeg har fått et jobbtilbud," innrømmet han til slutt.

I've got a job offer," he finally admitted.

"I utlandet.

"Abroad.

Jeg vet ikke om jeg skal dra.

I don't know if I should go."

"Signe ble stille et øyeblikk.

Signe was silent for a moment.

Hun så på broren mens vinden raslet gjennom trærne rundt dem.

She looked at her brother as the wind rustled through the trees around them.

"Vil du dra?

"Do you want to go?"

" spurte hun forsiktig.

she asked carefully.

"Jeg vet ikke," svarte Eirik, ærlig usikker.

"I don't know," Eirik replied, genuinely uncertain.

"Jeg har lyst til å utforske mer, å se hva verden har å tilby.

"I want to explore more, to see what the world has to offer.

Men jeg er redd for å miste kontakten med alle her.

But I'm afraid of losing touch with everyone here."

"Signe kjente en bølge av forståelse for broren.

Signe felt a wave of understanding for her brother.

"Vet du, Eirik," sa hun med et lite smil, "jeg tror du kan følge drømmene dine og fortsatt være nær familien.

"You know, Eirik," she said with a small smile, "I believe you can follow your dreams and still be close to the family.

Vi vil alltid støtte deg.

We will always support you."

"Eirik så endelig på henne, og et smil bredte seg over ansiktet hans.

Eirik finally looked at her, and a smile spread across his face.

"Takk, Signe.

"Thank you, Signe.

Det betyr mye å høre deg si det.

It means a lot to hear you say that."

"De satt der i stillhet et lite øyeblikk, mens solen fortsatte å synke lavere på himmelen.

They sat there in silence for a little while, as the sun continued to sink lower in the sky.

Statuene kastet lengre skygger, og parkens skjønnhet ble enda mer magisk i det varme høstlyset.

The statues cast longer shadows, and the park's beauty became even more magical in the warm autumn light.

Signe følte seg roligere.

Signe felt calmer.

Hun visste at uansett hva Eirik bestemte seg for, ville de alltid være nære.

She knew that no matter what Eirik decided, they would always be close.

Da de pakket sammen etter pikniken, visste Signe at selv om ting ville forandre seg, var forbindelsen mellom henne og Eirik sterkere.

As they packed up after the picnic, Signe knew that even though things would change, the connection between her and Eirik was stronger.

Hun hadde funnet den klarheten og forbindelsen hun hadde lengtet etter, og det var alt hun trengte akkurat nå.

She had found the clarity and connection she had longed for, and that was all she needed right now.