Det var en klar høstdag i Geirangerfjord.

It was a clear autumn day in Geirangerfjord.

Fjellene var dekket av rødt og gull fra de fallende bladene.

The mountains were covered in red and gold from the falling leaves.

Ingrid og Oskar gikk sammen langs den smale stien ved fjorden.

Ingrid and Oskar walked together along the narrow path by the fjord.

De hørte lyden av fossefall som falt ned klippene, og Ingrid tok et dypt pust av den friske oktobervinden.

They heard the sound of waterfalls cascading down the cliffs, and Ingrid took a deep breath of the fresh October wind.

Hun elsket slike øyeblikk av eventyr, men det var alltid en del av henne som fryktet det ukjente.

She loved moments of adventure like this, but there was always a part of her that feared the unknown.

Oskar var rett ved siden av henne, kaldsvettende.

Oskar was right beside her, cold sweat trickling down.

I lommen hadde han en ring.

In his pocket, he had a ring.

Han hadde planlagt å fri til Ingrid på denne turen.

He had planned to propose to Ingrid on this hike.

Det måtte være det perfekte øyeblikket, men han kunne ikke finne det rette øyeblikket nå som Ingrid så ut til å være så fokusert på stien fremover.

It had to be the perfect moment, but he couldn't find the right timing now that Ingrid seemed so focused on the path ahead.

Plutselig hørte de en dyp rumling.

Suddenly, they heard a deep rumbling.

Jorden ristet under føttene deres, og før de visste ordet av det, rullet steiner nedover fjellsiden og blokkerte stien bak dem.

The ground shook beneath their feet, and before they knew it, rocks tumbled down the mountainside and blocked the path behind them.

Ingrid frøs til.

Ingrid froze.

"Vi er fanget!

"We're trapped!"

" ropte hun og kjente en bølge av panikk vokse i magen.

she shouted, feeling a wave of panic rise in her stomach.

Oskar skjønte at han måtte være sterk for dem begge.

Oskar realized he needed to be strong for both of them.

"Det blir bra, Ingrid.

"It'll be okay, Ingrid.

La oss finne en ny vei," sa han, men han kunne også kjenne sin egen usikkerhet.

Let's find a new path," he said, though he could feel his own uncertainty as well.

Ingrid visste at det var på tide å konfrontere frykten sin.

Ingrid knew it was time to confront her fears.

Hun pustet dypt, så på Oskar og sa: "Vi klarer dette sammen.

She took a deep breath, looked at Oskar, and said, "We can do this together.

Jeg er klar til å finne en vei ut.

I'm ready to find a way out."

"De startet langs stien igjen, med Ingrid i spissen.

They started along the path again, with Ingrid leading the way.

Hun kikket på kartet mens Oskar lyttet etter farlige lyder.

She glanced at the map while Oskar listened for any dangerous sounds.

Sammen kom de til en lysning med en vakker utsikt over fjorden.

Together, they reached a clearing with a beautiful view of the fjord.

Ingrid kjente en øyeblikkelig lettelse.

Ingrid felt an immediate sense of relief.

De hadde funnet en trygg vei.

They had found a safe path.

Mens de beundret utsikten, visste Oskar at dette var øyeblikket.

As they admired the view, Oskar knew this was the moment.

"Ingrid," sa han forsiktig og trakk ringen fra lommen, "vil du gifte deg med meg?

"Ingrid," he said gently, pulling the ring from his pocket, "will you marry me?"

"Ingrid snudde seg mot ham med store øyne, overrasket og rørt.

Ingrid turned to him with wide eyes, surprised and touched.

"Ja, selvfølgelig vil jeg det!

"Yes, of course, I will!"

" svarte hun og kastet seg i armene hans.

she replied, throwing herself into his arms.

Når de sto der på klippen med vinden i ansiktet, innså Ingrid at hun kunne klare å åpen for det ukjente.

As they stood there on the cliff with the wind in their faces, Ingrid realized she could embrace the unknown.

Hun kunne bygge sin styrke sammen med Oskar.

She could build her strength together with Oskar.

Og Oskar forsto at det perfekte øyeblikket ikke handlet om stedet, men om følelsen og tilstedeværelsen i øyeblikket de delte.

And Oskar understood that the perfect moment wasn't about the place, but about the feeling and presence in the moment they shared.

De fortsatte sin vandring, sterkere sammen enn noensinne, med en følelse av å ha overvunnet både frykt og usikkerhet i hjertet av Norges vakre natur.

They continued their journey, stronger together than ever, with a sense of having overcome both fear and uncertainty in the heart of Norway’s beautiful nature.