Det var en kjølig høstmorgen i Ålesund.

It was a chilly autumn morning in Ålesund.

En gruppe ivrige idrettsutøvere ankom treningsleiren, klare for en viktig treningsøkt.

A group of eager athletes arrived at the training camp, ready for an important workout session.

Blant dem var Johan, en dedikert atlet med en skjult frykt for å mislykkes.

Among them was Johan, a dedicated athlete with a hidden fear of failing.

Han ønsket å vise seg som en kapabel leder for laget sitt.

He wanted to prove himself as a capable leader for his team.

Ved siden av Johan stod Elin, alltid oppmuntrende, alltid med en varm kommentar for å heve humøret.

Next to Johan stood Elin, always encouraging, always offering a warm comment to lift the mood.

Kjetil, den pragmatiske treneren, så på gruppen med et skarpt øye.

Kjetil, the pragmatic coach, watched the group with a keen eye.

Han var fokusert på forbedring, på å presse laget til sitt fulle potensial.

He was focused on improvement, on pushing the team to its full potential.

Dagen begynte som vanlig, med styrketrening og løpeturer langs de majestetiske fjordene som omkranset leiren.

The day began as usual, with strength training and running along the majestic fjords surrounding the camp.

Men plutselig, uten forvarsel, begynte snøen å falle.

But suddenly, without warning, the snow began to fall.

Og det var ikke bare et forsiktig dryss – det var en voldsom snøstorm som kom fra ingensteds.

And it wasn't just a gentle sprinkle—it was a fierce snowstorm that came out of nowhere.

Kjetil ropte til laget for å samle dem, men snøen falt tykk og rask.

Kjetil shouted to the team to gather them, but the snow was falling thick and fast.

Johan kjente angsten stige.

Johan felt the anxiety rising.

Tanken på å miste kontrollen, på å svikte laget, skremte ham.

The thought of losing control, of failing the team, frightened him.

"Vi må finne en løsning," sa Elin med en rolig trygghet.

"We have to find a solution," said Elin with calm confidence.

"Vi stoler på deg, Johan.

"We trust you, Johan."

"Ordene hennes traff ham som en bølge av varme.

Her words hit him like a wave of warmth.

Johan visste at han måtte handle.

Johan knew he had to act.

Med en plutselig følelse av ansvar samlet han alle rundt seg.

With a sudden sense of responsibility, he gathered everyone around him.

"Vi må lage en midlertidig leir," sa Johan bestemt.

"We need to make a temporary shelter," said Johan decisively.

"Vi kan bruke det vi har for å lage et ly.

"We can use what we have to make a shelter."

"Gruppen begynte raskt å samle kvister og de få presenningene de hadde med seg.

The group quickly began to gather branches and the few tarps they had with them.

Johan ledet arbeidet, og Elin hjalp til med å holde stemningen oppe.

Johan led the work, and Elin helped to keep the spirits high.

Med fokus og samarbeid bygde de et lite, men solid ly for vinden og snøen.

With focus and teamwork, they built a small but sturdy shelter from the wind and snow.

Stormen raste videre, men inne i det provisoriske skjulet holdt Johan og teamet humøret oppe.

The storm raged on, but inside the makeshift shelter, Johan and the team kept their spirits up.

Han snakket med hver av dem, forsikret seg om at alle hadde det godt.

He spoke with each of them, making sure everyone was okay.

Det vi gjorde dem sterkere.

What they did made them stronger.

Frykten forsvant sakte, erstattet av en følelse av samhold.

The fear slowly vanished, replaced by a sense of camaraderie.

Til slutt begynte stormen å avta.

Eventually, the storm began to subside.

Skyene drev bort, og avslørte en klar, stjernefylt himmel.

The clouds drifted away, revealing a clear, starry sky.

Åndedragene ble roligere, og Johan visste at de hadde kommet seg gjennom det verste.

Breaths became calmer, and Johan knew they had gotten through the worst.

"Vi gjorde det," sa Johan, med ekte lettelse i stemmen.

"We did it," said Johan, with genuine relief in his voice.

"Takk for at dere stolte på meg.

"Thank you for trusting me."

"Elin smilte og klappet Johan på skulderen.

Elin smiled and patted Johan on the shoulder.

"Du var en fantastisk leder i dag.

"You were a fantastic leader today."

"Kjetil nikket, stolt over laget sitt.

Kjetil nodded, proud of his team.

"Dette var en test, men også en styrke.

"This was a test, but also a strength.

Nå vet vi hva vi kan håndtere sammen.

Now we know what we can handle together."

"Da de gikk tilbake til leiren, var Johan en endret mann.

As they returned to the camp, Johan was a changed man.

Han kjente seg tryggere, klar til å møte fremtidige utfordringer med nytt mot og tillit til seg selv.

He felt more confident, ready to face future challenges with new courage and trust in himself.

Han hadde ikke bare overvunnet stormen, men også sin egen frykt, og steg frem som en leder som laget kunne stole på.

He had not only overcome the storm but also his own fear, emerging as a leader the team could rely on.