Siri sto ved kanten av klippen og stirret ut over det glitrende havet som bredte seg under henne.

Siri stood at the edge of the cliff and gazed out over the sparkling sea that spread out beneath her.

Den friske høstbrisen blafret gjennom håret hennes, og hun kjente lukten av saltvann som blandet seg med duften av appelsintrær.

The fresh autumn breeze fluttered through her hair, and she smelled the scent of saltwater mixing with the fragrance of orange trees.

Amalfi-kysten var vakker i høstens farger, og det var her hun og Magnus skulle møtes igjen etter mange år.

The Amalfi-kysten was beautiful in the autumn colors, and this was where she and Magnus were to meet again after many years.

Familiegjenforeningen var lenge ventet, men også fylt med usikkerhet.

The family reunion was long-awaited, but also filled with uncertainty.

Siri strakte seg etter kaffekoppen og prøvde å samle tankene.

Siri reached for the coffee cup and tried to gather her thoughts.

Magnus hadde alltid vært den eventyrlystne broren, mens hun hadde valgt et stille liv.

Magnus had always been the adventurous brother, while she had chosen a quiet life.

Mellom dem hadde det vokst misforståelser og stille klager.

Between them had grown misunderstandings and silent complaints.

Magnus nøt utsikten fra terrassen.

Magnus enjoyed the view from the terrace.

Han elsket de dramatiske klippene og det klare blå havet.

He loved the dramatic cliffs and the clear blue sea.

Men tanken på møtet med Siri fylte ham med uro.

But the thought of the meeting with Siri filled him with unease.

Han visste at de måtte snakke om gamle sår.

He knew they had to talk about old wounds.

"Siri," sa han forsiktig da han kom ut for å møte henne.

"Siri," he said cautiously when he came out to meet her.

"Skal vi ta en tur langs kysten?

"Shall we take a walk along the coast?"

"Siri nikket og de begynte å gå side om side.

Siri nodded, and they began to walk side by side.

Stien var smal, kantet med gyldne blader som raslet under føttene.

The path was narrow, lined with golden leaves that rustled under their feet.

Naturen omkring dem var så vakker at den nesten var beroligende.

The nature around them was so beautiful that it was almost soothing.

Men Siri's hjerte banket raskt.

But Siri's heart was beating fast.

Hun visste at nå var tiden inne for å snakke.

She knew that now was the time to talk.

"Hvorfor forlot du oss, Magnus?

"Why did you leave us, Magnus?"

" spurte hun stille.

she asked quietly.

Spørsmålet hang tungt i luften mellom dem.

The question hung heavily in the air between them.

Magnus stoppet, så ut på havet og sukket.

Magnus stopped, looked out at the sea, and sighed.

"Jeg trodde jeg måtte finne meg selv," sa han.

"I thought I needed to find myself," he said.

"Men jeg skjønner nå hvor mye av familien jeg har mistet på veien.

"But I realize now how much of the family I lost along the way."

"Siri så på ham, med øyne fylt av tårer.

Siri looked at him, with eyes filled with tears.

"Jeg har savnet deg," hvisket hun.

"I've missed you," she whispered.

"Det har vært vanskelig uten deg.

"It's been hard without you."

""Jeg angrer," sa Magnus med en stemme full av følelser.

"I'm sorry," said Magnus with a voice full of emotion.

"Kan vi starte på nytt, Siri?

"Can we start anew, Siri?"

"Siri nikket, lettet over å endelig ha ordene ute.

Siri nodded, relieved to finally have the words out.

"Ja, det vil jeg gjerne," svarte hun.

"Yes, I'd like that," she replied.

"Vi kan gjøre det bedre denne gangen.

"We can do better this time."

"De fortsatte å gå, men samtalen fløt lettere nå.

They continued to walk, but the conversation flowed more easily now.

De delte historier, lo av minner, og snakket om fremtiden.

They shared stories, laughed at memories, and talked about the future.

De gamle sårene begynte gro.

The old wounds began to heal.

Varmen fra solen trengte inn i dem, og kulden fra årene som hadde gått begynte sakte å svinne bort.

The warmth of the sun seeped into them, and the cold from the years that had passed began to slowly fade away.

Da solen gikk ned over horisonten, stod de der, tett sammen, med et løfte om å bygge bro over avstanden som hadde vært mellom dem.

When the sun set over the horizon, they stood there, close together, with a promise to bridge the gap that had been between them.

Søskenbåndet mellom Siri og Magnus ble styrket, og de oppdaget en ny grunn til å holde fast ved hverandre.

The sibling bond between Siri and Magnus was strengthened, and they found a new reason to hold on to each other.

Der, på den vakre Amalfi-kysten, lovet de å ta bedre vare på hverandre.

There, on the beautiful Amalfi-kysten, they promised to take better care of each other.

Sammen så de mot den fjerne horisonten, med løftet om å aldri forlate hverandre igjen.

Together they looked out towards the distant horizon, with the promise to never leave each other again.