Det var en livlig høstdag på Oslo Gardermoen Internasjonale Lufthavn.

It was a lively autumn day at Oslo Gardermoen Internasjonale Lufthavn.

Mennesker i kostymer hastet gjennom terminalene, klare for Halloween-festivaler eller feriebesøk.

People in costumes hurried through the terminals, ready for Halloween festivals or holiday visits.

Blikkene deres sveipet over de lysende skjermene som viste avgangs- og ankomsttider, mens duften av kaffe og ferske bakevarer snek seg gjennom luften.

Their eyes swept over the glowing screens displaying departure and arrival times, while the scent of coffee and fresh pastries lingered in the air.

Eirik, en elleve år gammel gutt, sto ved inngangen sammen med klassen sin.

Eirik, an eleven-year-old boy, stood at the entrance with his class.

Dette var hans første skoledagstur til utlandet, og han ønsket å vise alle hvor moden og selvstendig han hadde blitt.

This was his first school trip abroad, and he wanted to show everyone how mature and independent he had become.

Men så ble alt kaos.

But then everything turned to chaos.

Læreren ropte opp navnene for å sjekke passene, og panikken slo ned i Eirik.

The teacher called out names to check the passports, and panic struck Eirik.

Han kunne ikke finne passet sitt.

He couldn't find his passport.

"Jeg må ha mistet det," hvisket Eirik stille til seg selv.

"I must have lost it," Eirik whispered quietly to himself.

Gjennom de overfylte gangene begynte han å gå tilbake, desperat etter å finne passet før innsjekkingsfristen.

Through the crowded corridors, he began retracing his steps, desperate to find the passport before the check-in deadline.

Lise, en av klassekameratene, så bekymringen i øynene hans og fulgte etter.

Lise, one of his classmates, saw the worry in his eyes and followed him.

"Trenger du hjelp, Eirik?

"Do you need help, Eirik?"

" spurte hun.

she asked.

"Ja, takk, Lise," svarte Eirik.

"Yes, thanks, Lise," Eirik replied.

"Vi må finne passet.

"We need to find the passport."

"De to barna beveget seg gjennom menneskemengdene, unngikk skyndende reisende og varme kaffekopper på vei til sin neste destinasjon.

The two children moved through the crowds, dodging rushing travelers and hot cups of coffee on their way to their next destination.

Da de kom forbi kiosken, så de Karin, en av de ansatte på flyplassen.

As they passed the kiosk, they saw Karin, one of the airport staff.

Hun smilte vennlig til dem.

She smiled kindly at them.

"Trenger dere hjelp?

"Do you need help?"

" spurte Karin dem.

Karin asked them.

Eirik nikket.

Eirik nodded.

"Jeg kan ikke finne passet mitt.

"I can't find my passport.

Vi skal fly snart!

We're flying soon!"

"Karin tenkte raskt.

Karin thought quickly.

"La meg hjelpe dere.

"Let me help you.

Hvor var dere sist?

Where were you last?"

"Eirik prøvde å huske.

Eirik tried to remember.

"Vi var ved de store glassvinduene og så på flyene," sa han endelig.

"We were by the big glass windows watching the planes," he finally said.

De tre skyndte seg mot sitteområdet med vinduene.

The three hurried to the seating area with the windows.

Eiriks hjerte banket fortere for hvert skritt.

Eirik's heart beat faster with every step.

Klokken tikket ubarmhjertig mot avgangstid.

The clock ticked mercilessly towards departure time.

Da, i kaoset av ferierende og lydene av ropende barn, så Eirik noe kjent på en benk.

Then, in the chaos of vacationers and the sounds of shouting children, Eirik saw something familiar on a bench.

"Der er det!

"There it is!"

" ropte han triumferende, og løp frem for å gripe det lille blå passet sitt.

he shouted triumphantly and ran forward to grab his little blue passport.

Han kastet et takknemlig blikk mot Lise og Karin, og sammen skyndte de seg tilbake til gruppen.

He cast a grateful look at Lise and Karin, and together they rushed back to the group.

Tilbake hos klassen smilte læreren til ham.

Back with the class, the teacher smiled at him.

"Bra jobbet, Eirik.

"Well done, Eirik.

Du holdt hodet kaldt.

You kept a cool head."

"Eirik kjente stoltheten vokse i seg.

Eirik felt pride grow inside him.

Han hadde lært å holde seg rolig i en krise og fått en ny selvsikkerhet i møte med det uventede.

He had learned to stay calm in a crisis and gained new confidence in facing the unexpected.

Da de endelig satte seg på flyet hjem, visste Eirik at han var klar for flere eventyr.

As they finally sat on the plane home, Eirik knew he was ready for more adventures.

Han kikket ut av vinduet, smilte og visste at han alltid ville finne en løsning, uansett hvor vondt det føltes der og da.

He looked out of the window, smiled, and knew he would always find a solution, no matter how hard it felt in the moment.