Snøen falt tungt over Bergen, og byen lå pakket inn i en tykk, hvit dyne.

The snow fell heavily over Bergen, and the city lay wrapped in a thick, white blanket.

Gatene var nesten tomme, og folk hastet forbi med krager trukket opp mot kulden.

The streets were almost empty, and people hurried by with collars pulled up against the cold.

Det var i denne vinterstormen at Leif fant seg selv ute, kameraet hans trygt plassert i ryggsekken, mens han søkte tilflukt i en koselig kafé i hjertet av byen.

It was in this winter storm that Leif found himself outside, his camera safely tucked in his backpack, as he sought refuge in a cozy café in the heart of the city.

Kaféen var et ly fra vinterens raseri.

The café was a shelter from the winter's fury.

Lukten av nytraktet kaffe og søte bakverk fylte luften.

The smell of freshly brewed coffee and sweet pastries filled the air.

Ved de store vinduene kunne Leif se hvordan snøfnuggene danset, som en magisk forestilling bare for ham.

By the large windows, Leif could see how the snowflakes danced, like a magical performance just for him.

Han tørket av snøen fra brillene, kikket rundt, og så at alle bordene var fylt unntatt ett - det med en ledig stol ved siden av en kvinne som så ut til å være dypt i sine egne tanker.

He wiped the snow off his glasses, looked around, and saw that all the tables were filled except one - the one with an empty chair next to a woman who seemed to be deep in her thoughts.

Ingrid satt der allerede.

Ingrid was already sitting there.

Hun var kommer inn like før snøstormen startet.

She had come in just before the snowstorm started.

Hennes varme sjal lå over skuldrene, og hun exhaled tungt etter å ha tatt en stor slurk av kaffen.

Her warm shawl lay over her shoulders, and she exhaled heavily after taking a big sip of her coffee.

Hun likte kaféens stemning, men lengtet etter noe mer, noen å dele sine tanker med.

She liked the café's atmosphere but longed for something more, someone to share her thoughts with.

Leif tok mot til seg.

Leif gathered his courage.

Skritt for skritt nærmet han seg bordet der Ingrid satt.

Step by step, he approached the table where Ingrid sat.

Tingelingingen av bjellen ved kaffemaskinen blandet seg med myk jazzmusikk.

The tinkling of the bell by the coffee machine mingled with soft jazz music.

Med usikkerhet i stemmen spurte han høflig: "Er denne plassen ledig?

With uncertainty in his voice, he politely asked, "Is this seat taken?"

"Ingrid så opp fra koppen og smilte svakt.

Ingrid looked up from her cup and smiled faintly.

"Ja, selvfølgelig.

"Yes, of course.

Sett deg ned," svarte hun, glad for selskap midt i kaoset utenfor.

Sit down," she replied, glad for companionship amid the chaos outside.

En pause fulgte.

A pause followed.

Begge var stille, litt klosset, men så smått drev samtalen fremover.

Both were silent, a bit awkward, but gradually the conversation moved forward.

Leif fortalte om sin hobby, sin kjærlighet til å fange øyeblikk med kameraet.

Leif talked about his hobby, his love for capturing moments with the camera.

Ingrid lyttet, og en glimt av interesse lyste opp øynene hennes.

Ingrid listened, and a glimmer of interest lit up her eyes.

"Jeg har også et spesielt forhold til fotografi," begynte Ingrid forsiktig.

"I also have a special relationship with photography," Ingrid began cautiously.

"Det er et bilde hjemme hos meg som alltid har fascinert meg.

"There is a picture at my home that has always fascinated me.

Det er av en liten norsk landsby, dekket i snø, akkurat slik Bergen er nå.

It's of a small Norwegian village, covered in snow, just like Bergen is now."

"Leif lyste opp.

Leif brightened up.

Han følte en slags forbindelse.

He felt a kind of connection.

De diskuterte bildet i detalj – dets tone, dets betydning, og hvordan slike bilder kunne fortelle historier bedre enn noen ord.

They discussed the picture in detail – its tone, its meaning, and how such images could tell stories better than any words.

Ingrid ble åpnet, sakte lar hun muren rundt seg smelte som snø i vårluft.

Ingrid opened up, slowly letting the walls around her melt like snow in the spring air.

Leif så det, følte det, og kjente en varme han hadde manglet så lenge.

Leif saw it, felt it, and sensed a warmth he had missed for so long.

En liten, men betydningsfull forandring svevde mellom dem.

A small but significant change hovered between them.

Det var begynnelsen på noe nytt - vennskap, kanskje enda mer.

It was the beginning of something new - friendship, perhaps even more.

Da snøstormen avtok, visste de begge at dette ikke skulle være siste gang de møttes.

As the snowstorm subsided, they both knew this would not be the last time they met.

De byttet telefonnummer, vennlig og optimistisk.

They exchanged phone numbers, friendly and optimistic.

De lovet hverandre å møtes igjen, med et oppløftende håp knyttet til denne nyfunne forbindelsen deres.

They promised each other to meet again, with an uplifting hope tied to this newfound connection of theirs.

Leif vandret ut i den snødekte kvelden med lettere skritt.

Leif wandered out into the snowy evening with lighter steps.

Ingrid ble sittende en stund lenger, reflekterende, på hva denne dagen hadde brakt.

Ingrid sat a while longer, reflective of what this day had brought.

Hun sendte en rask melding til Astrid for å fortelle om sitt møte.

She sent a quick message to Astrid to tell about her encounter.

Ingrid følte at hun, som en snøfnugg, var tatt opp i en vakker dans av livets tilfeldigheter.

Ingrid felt that she, like a snowflake, was caught up in a beautiful dance of life's coincidences.

En ny begynnelse, ikke bare for henne, men for dem begge.

A new beginning, not just for her, but for both of them.