I den klare høstluften i Oslo, skjulte Frogner Park en hemmelighet blant sine gyldne løv.

In the clear autumn air of Oslo, Frogner Park hid a secret among its golden leaves.

Astrid, en kvinne i slutten av 50-årene, gikk langs stiene med Lars og Signe.

Astrid, a woman in her late 50s, walked along the paths with Lars and Signe.

"Se på de vakre trærne," sa Astrid med et smil, men svakheten i stemmen kunne ikke skjules for lenge.

"Look at the beautiful trees," said Astrid with a smile, but the weakness in her voice couldn't be concealed for long.

Lars, Astrids yngre bror, kastet et bekymret blikk mot henne.

Lars, Astrid's younger brother, cast a worried glance at her.

Han hadde lagt merke til at hun ofte stoppet for å trekke pusten dypt.

He had noticed that she often stopped to take a deep breath.

Signe, en livlig venninne som besøkte fra en annen by, snakket ivrig om kunsten i parken.

Signe, a lively friend visiting from another city, eagerly talked about the art in the park.

"Den skulpturen der borte, den er fantastisk!

"That sculpture over there, it's amazing!"

" utbrøt Signe, men Astrids oppmerksomhet gled vekk.

exclaimed Signe, but Astrid's attention drifted away.

Stadig følte Astrid et trykk i brystet, som en fjerne tromming.

Often, Astrid felt a pressure in her chest, like a distant drumming.

"Det er bare høstluften som gjør meg svimmel," sa hun til seg selv.

"It's just the autumn air making me dizzy," she told herself.

Hun ønsket å nyte dagen, ikke bekymre Lars eller Signe.

She wanted to enjoy the day, not worry Lars or Signe.

Men smerten ble sterkere.

But the pain grew stronger.

"Du virker litt blek, Astrid," sa Lars forsiktig.

"You seem a bit pale, Astrid," said Lars gently.

"Kanskje vi burde ta en pause.

"Maybe we should take a break."

"Astrid satte seg på en benk, mens bladenes rasling fylte luften omkring dem.

Astrid sat on a bench, while the rustling of the leaves filled the air around them.

Hennes hjerte banket vilt, men hun lo det bort.

Her heart pounded wildly, but she laughed it off.

"Jeg har det bra," sa hun, selv om ordene føltes tykke på tungen.

"I'm fine," she said, even though the words felt thick on her tongue.

Men da hun forsøkte å reise seg, sviktet kroppen, og hun sank tilbake.

But when she tried to get up, her body failed her, and she sank back down.

Panikken steg hos Lars.

Panic rose in Lars.

"Vi trenger hjelp!

"We need help!"

" ropte han til forbipasserende.

he shouted to passersby.

Signe grep telefonen og ringte etter ambulanse mens hun holdt Astrids hånd.

Signe grabbed her phone and called for an ambulance while she held Astrid's hand.

Varmen fra vennens fingerspisser ga trøst.

The warmth from her friend's fingertips provided comfort.

Da hjelpen ankom, ble Astrid fraktet til sykehuset.

When help arrived, Astrid was taken to the hospital.

På vei inn for behandling klemte hun Lars’ hånd.

On the way in for treatment, she squeezed Lars' hand.

"Jeg skulle ha sagt noe tidligere," hvisket hun motvillig.

"I should have said something earlier," she whispered reluctantly.

Lars nikket, med øyne fylt av tårer, men også lettelse.

Lars nodded, his eyes filled with tears, but also relief.

Senere, på rommet i sykehuset, satt Signe og Lars ved Astrids side.

Later, in the hospital room, Signe and Lars sat by Astrid's side.

Hun følte seg lettet, både fysisk og mentalt.

She felt relieved, both physically and mentally.

"Jeg lover å ikke skjule noe igjen," sa hun forsiktig.

"I promise not to hide anything again," she said carefully.

"Jeg trenger dere.

"I need you."

"Høstens lys strømmet inn gjennom vinduet.

Autumn's light streamed in through the window.

Frogner Park var fortsatt der ute, full av liv og håp.

Frogner Park was still out there, full of life and hope.

Astrid visste nå at hun ikke lenger måtte bære byrden alene.

Astrid now knew that she no longer had to carry the burden alone.

Sammen med de hun elsket, kunne hun møte hva enn livet presenterte, ærlig og uten frykt.

Together with those she loved, she could face whatever life presented, honestly and without fear.