Vigelandsparken lå stille under et tynt lag av snø.

Vigelandsparken lay quietly under a thin layer of snow.

Himmelen var grå, men til og med de dystre skyene kunne ikke skjule skjønnheten i de mange statuene.

The sky was gray, but even the gloomy clouds couldn't hide the beauty of the many statues.

Turister gikk rundt med kameraer, ivrige etter å fange noen minner av parken.

Tourists walked around with cameras, eager to capture some memories of the park.

Blant dem gikk Lars, klønete og morsom i sitt snømannskostyme.

Among them walked Lars, clumsy and funny in his snowman costume.

Han holdt et stort kamera og hadde en plan om å lage årets beste julekort.

He held a large camera and had a plan to make the best Christmas card of the year.

Lars elsket julen.

Lars loved Christmas.

Han hadde bestemt seg for at årets kort skulle være noe helt spesielt.

He had decided that this year's card should be something completely special.

Derfor hadde han på seg dette gigantiske, komiske snømannkostymet.

Therefore he wore this gigantic, comical snowman costume.

Problemet var bare at han nesten ikke kunne bevege seg.

The only problem was that he could hardly move.

"Det er så kaldt!

"It's so cold!"

" klaget Lars og viftet med armene.

complained Lars as he waved his arms.

"Og jeg kan nesten ikke se noe!

"And I can hardly see anything!

Hvordan skal jeg ta et bilde av meg selv?

How am I supposed to take a picture of myself?"

"Eva og Sven, hans lojale venner, lo og ristet på hodet.

Eva and Sven, his loyal friends, laughed and shook their heads.

"Du er sprø, Lars," sa Sven med et smil.

"You're crazy, Lars," said Sven with a smile.

"Men vi skal hjelpe deg.

"But we'll help you."

"Lars så seg rundt, håpet at en idé ville komme til ham.

Lars looked around, hoping that an idea would come to him.

Statuene så ut til å stirre tilbake, nesten som om de også moret seg over hans skumle situasjon.

The statues seemed to stare back, almost as if they were also amused by his tricky situation.

Til slutt fikk Lars øye på en sokkel uten statue.

Finally, Lars spotted a pedestal without a statue.

Kanskje, tenkte han, han kunne stå der og få det perfekte bildet?

Maybe, he thought, he could stand there and get the perfect picture?

"Kan dere løfte meg opp dit?

"Can you lift me up there?"

" spurte han Eva og Sven.

he asked Eva and Sven.

"Er du sikker?

"Are you sure?"

" spurte Eva skeptisk.

asked Eva skeptically.

"Det ser farlig ut.

"It looks dangerous."

""Det vil bli perfekt!

"It will be perfect!"

" insisterte Lars.

insisted Lars.

Med mye latter og fomling fikk de løftet Lars opp på sokkelen.

With much laughter and fumbling, they managed to lift Lars onto the pedestal.

Han stilte opp kameraet på et stativ og satte timeren.

He set up the camera on a tripod and set the timer.

"Kom nærmere!

"Come closer!"

" ropte Lars til vennene sine.

shouted Lars to his friends.

"Vi skal være på bildet sammen.

"We should be in the picture together."

"De satte seg ved sokkelens kant mens timeren tikket ned.

They sat by the edge of the pedestal as the timer counted down.

Så kom øyeblikket.

Then came the moment.

Kameraet klikket.

The camera clicked.

Men idet Lars lener seg fremover, mister han balansen og faller rett av sokkelen og ned i snøen.

But as Lars leaned forward, he lost his balance and fell right off the pedestal into the snow.

Eva og Sven kunne ikke annet enn å le.

Eva and Sven couldn't help but laugh.

Lars lå i en snødrift, med snøhatt og kost i alle retninger.

Lars lay in a snowdrift, with snow hat and broom in all directions.

Det var langt fra det perfekte bildet Lars hadde sett for seg, men i det øyeblikket forstod han noe viktig.

It was far from the perfect picture Lars had imagined, but at that moment he understood something important.

De uventede øyeblikkene var ofte de beste, dem som ble minnet for livet.

The unexpected moments were often the best, those that became memories for life.

"Greit, dette er den beste julegaven," lo Lars, fortsatt liggende i snøen.

"Okay, this is the best Christmas gift," laughed Lars, still lying in the snow.

"En jul jeg aldri vil glemme!

"A Christmas I'll never forget!"

"Lars kikket opp mot statuene som fortsatt sto majestetiske og uforstyrrede.

Lars looked up at the statues that still stood majestic and undisturbed.

Han smilte, lettet over å innse at perfeksjon ikke alltid var nødvendig, spesielt ikke i julen.

He smiled, relieved to realize that perfection wasn't always necessary, especially not at Christmas.

Det ufullkomne fikk til tider en selvsagt plass i hjertet.

The imperfect sometimes found a natural place in the heart.