Vinden hylte gjennom de eldgamle ruinene mens snøfnugg dalte ned over dem.

The wind howled through the ancient ruins as snowflakes descended upon them.

Signe og Leif sto foran ruinene, skjulte skatter fra en tapt tid.

Signe and Leif stood before the ruins, hidden treasures from a lost time.

Bølgene av vinterkulde slo mot dem, men det kunne ikke avskrekke deres mål.

Waves of winter cold struck against them, but it could not deter their goal.

Signe, innpakket i en tykk jakke, stirret på ruinene med et fast blikk.

Signe, wrapped in a thick jacket, stared at the ruins with a determined gaze.

Hennes far, den store historikeren, hadde alltid ment at disse ruinene bar på hemmelighetene til et fortapt rike.

Her father, the great historian, had always believed these ruins held the secrets of a lost kingdom.

Hun ønsket mer enn noe annet å bevise hans teorier.

She wanted more than anything to prove his theories.

Ved siden av henne sto Leif, en arkeolog med lang erfaring.

Beside her stood Leif, an archaeologist with long experience.

Han ønsket å avdekke noe betydningsfullt, en oppdagelse som kunne sikre hans arv i akademia.

He wished to uncover something significant, a discovery that could secure his legacy in academia.

Da de begynte å klatre ned i ruinene, merket Signe den første bølgen av svimmelhet.

As they began to climb down into the ruins, Signe noticed the first wave of dizziness.

Luften var isende kald, og hjertet hennes banket raskere.

The air was icy cold, and her heart beat faster.

I hodet slo tanken: "Dette kan jeg ikke la stoppe meg.

The thought struck her: "I can't let this stop me."

" Med stor vilje presset hun seg selv videre.

With great will, she pushed herself further.

Leif la merke til hennes bleke ansikt.

Leif noticed her pale face.

Han visste at det å ignorere en slik sykdom var farlig.

He knew that ignoring such a condition was dangerous.

“Signe, kanskje vi burde dra tilbake,” foreslo han forsiktig.

“Signe, maybe we should go back," he suggested gently.

Men Signe ristet på hodet, fokusert på å hedre sin fars arbeid.

But Signe shook her head, focused on honoring her father's work.

Mens de gravde dypt i snøen og ruinene, begynte en voldsom snøstorm å nærme seg.

As they dug deep into the snow and the ruins, a fierce snowstorm began to approach.

Tid var knapp, men Signe kjempet tappert videre.

Time was short, but Signe bravely continued.

Leif kjente ærefrykt for hennes mot, men også bekymring for hva som kunne skje.

Leif felt awe for her courage, but also concern for what might happen.

Plutselig falt Signe om, rett ved siden av en utskåret stein som lignet en viktig gjenstand i hennes far sine skisser.

Suddenly, Signe collapsed, right next to a carved stone that resembled an important object in her father's sketches.

Leif kikket på gjenstanden med lystne øyne, og valget slet i hans hjerte: Skulle han ta tak i denne muligheten til å gjøre sitt navn kjent, eller redde Signe fra den farlige situasjonen?

Leif looked at the object with eager eyes, and the choice tore at his heart: Should he seize this opportunity to make his name known, or save Signe from the dangerous situation?

Han pustet dypt, tok et beslutningens øyeblikk, og lente seg ned ved siden av Signe.

He took a deep breath, made a decision, and leaned down beside Signe.

“Vi drar herfra nå,” sa han bestemt, mens han forsiktig hjalp henne på bena.

“We are leaving now,” he said firmly, as he gently helped her to her feet.

De to kom seg ut av ruinene akkurat i tide før stormen omsluttet dalen.

The two made it out of the ruins just in time before the storm enveloped the valley.

Mens de søkte ly i en hule i nærheten, skjønte Signe at noen ting var viktigere enn personlige oppdagelser – livet og forbindelser.

As they sought shelter in a nearby cave, Signe realized that some things were more important than personal discoveries—life and connections.

Og Leif forstod at menneskelige relasjoner bar egenverdi, mer enn nok til å veie opp for tapt forskningspotensial.

And Leif understood that human relationships had intrinsic value, more than enough to outweigh lost research potential.

Når stormen endelig stilnet, visste de begge at ruinene ville være der når de var klare til å returnere, men for nå hadde de funnet noe langt mer verdifullt.

When the storm finally calmed, they both knew the ruins would be there when they were ready to return, but for now, they had found something far more valuable.