Det var en kald vintermorgen på Oslo S.

It was a cold winter morning at Oslo S.

Snøfnugg danset gjennom luften, store og tunge.

Snowflakes were dancing through the air, large and heavy.

Ingrid klemte skjerfet tett rundt halsen.

Ingrid wrapped her scarf tightly around her neck.

Hun fokuserte på målet: å komme til jobbmøtet med Aksel.

She focused on the goal: to get to the work meeting with Aksel.

Men snøstormen truet med å ødelegge planene hennes.

But the snowstorm threatened to ruin her plans.

Plattformene var glatte, og toget til Drammen var forsinket.

The platforms were slippery, and the train to Drammen was delayed.

"Ikke nå," hvisket Ingrid for seg selv.

"Not now," Ingrid whispered to herself.

Hun tok et dypt pust, forsiktig med isen under føttene.

She took a deep breath, careful with the ice under her feet.

Mens hun ventet, hørte hun en kjent stemme.

While she waited, she heard a familiar voice.

"Ingrid?

"Ingrid?

Er det virkelig deg?

Is it really you?"

" Mathias sto der, smilende og avslappet, som om vinteren kun var en skygge.

Mathias stood there, smiling and relaxed, as if winter was just a shadow.

"Ingrid!

"Ingrid!

Det er lenge siden sist," sa Mathias.

It's been a long time," said Mathias.

Han hadde vært en nær venn i ungdomsårene hennes, men livets veier hadde ført dem fra hverandre.

He had been a close friend in her younger years, but life's paths had led them apart.

"Hva gjør du her?

"What are you doing here?"

" spurte hun, overrasket men glad for å se ham.

she asked, surprised but happy to see him.

"Jeg pendler fra Oslo til Asker.

"I commute from Oslo to Asker.

Og snøen, den liker jeg.

And the snow, I like it.

Den gir meg en unnskyldning til å ta det med ro," svarte Mathias med et lurt smil.

It gives me an excuse to take it easy," replied Mathias with a sly smile.

Ingrid lo, men følte samtidig trykket av klokken.

Ingrid laughed but felt the pressure of the clock at the same time.

Hun hadde lite tid.

She had little time.

Toget hennes kunne dukke opp når som helst.

Her train could show up at any moment.

"Hvordan har du det?

"How have you been?"

" spurte Mathias.

asked Mathias.

"Urolig," innrømmet Ingrid.

"Anxious," Ingrid admitted.

"Jeg har en viktig jobbintervju snart, og snøen gjør meg nervøs.

"I have an important job interview soon, and the snow is making me nervous."

"De snakket litt videre, og Ingrid kjente gamle følelser av komfort og varme for Mathias.

They chatted a bit further, and Ingrid felt old feelings of comfort and warmth for Mathias.

Men ansvaret kalte.

But responsibility called.

Hun måtte ta et valg.

She had to make a choice.

"Det er hyggelig å se deg igjen, Mathias.

"It's nice to see you again, Mathias.

Kan vi bytte nummer?

Can we exchange numbers?

Jeg må løpe til toget," sa Ingrid, raskt.

I have to run to the train," said Ingrid, quickly.

Mathias rakte henne telefonen, og de utvekslet kontaktinfo.

Mathias handed her the phone, and they exchanged contact info.

"Lykke til med intervjuet, Ingrid.

"Good luck with the interview, Ingrid.

Vi får ta en kaffe snart!

We should grab a coffee soon!"

" ropte han mens Ingrid skyndte seg mot plattformen.

he shouted as Ingrid hurried toward the platform.

Med snøflak i håret og en bankende puls, fant hun endelig riktig tog.

With snowflakes in her hair and a pounding pulse, she finally found the right train.

Hun pustet lettet ut da det gled bort fra stasjonen.

She sighed with relief as it glided away from the station.

Selv med distraksjonen av gamle minner, var Ingrid takknemlig for øyeblikket hun hadde delt med Mathias.

Even with the distraction of old memories, Ingrid was grateful for the moment she had shared with Mathias.

Det skapte en ny gnist av håp og motivasjon.

It created a new spark of hope and motivation.

Vel fremme, møtte hun Aksel, litt anpusten men i tide.

Once there, she met Aksel, slightly out of breath but on time.

Intervjuet gikk bra.

The interview went well.

Ingrid klarte å balansere mellom presisjon og følelser, og hun følte en ny styrke i seg.

Ingrid managed to balance precision and emotions, and she felt a new strength within herself.

Oslo S forble en katedral av støy bak henne, men denne gangen hadde reisen annet å tilby – vennskap og muligheter.

Oslo S remained a cathedral of noise behind her, but this time the journey had more to offer – friendship and opportunities.

Ingrid smilte, for hun visste at noen ganger gir også snøstormer plass for solskinn.

Ingrid smiled, for she knew that sometimes snowstorms also make way for sunshine.